Mens kvinner i grilldress løp Grethe Waitz-løpet i Oslo, tok jeg på meg pub-til-pub-skoene og gikk Tom Waits-løpet. Det var mye kjekkere, men det tok hardt på. Alle kom i mål, men jeg kom for sent.
Det koster å være med i toppen. Vi møttes på Ovenpaa, lesket strupen godt før start og fikk utdelt ruten med innlagte stopp, fortrinnsvinn for å tanke opp. Jeg holdt meg sammen med Egen og Sunden, og sammen med 30-40 andre hadde vi seks timer på oss. Jobben var grei: Oppsøk sju vannhull, få stempel på arket og vend tilbake til Ovenpaa før klokken 19.00. - Ingen problemer. Vi klarer dette på en times tid, sa jeg. Egen var med på tanken, og sammen la vi ut på tur. Skjenkestuen var første stopp. Det ble en klarert CB, vi hilste på Odd Noreger og tok taxi til Martinique. Der hadde andre deltakere allerede unnagjort formalitetene, fått stempel og var godt i gang med glass nummer to. Tom Waits-løpet ble arrangert flere steder i Norge lørdag. Den litt slitne amerikanske rockeren er kjent for å leve et ganske hardt liv, og ville nok funnet seg til rette under løpet. - Men hvem er egentlig denne Tom Waits? spurte jeg. - Vet du ikke det? sa Sunden, som visste det meste. I 15 år bodde Tom Waits på hotellrom og barer. Så handler da også hans sanger om dem på utsiden, de frafalne, de mislykkede. Etter mange år som «underground»-musiker i USA har Waits i dag blitt ganske stueren. Nettopp. Så vet vi det. På Martinique satt vi sammen med folk som kom fra et bryllup i St. Petri-kirken. De var på vei til fest i østre bydel, men la fornuftig nok inn en kald og våt lunsj på bydelspuben. Jeg skal ikke legge skjul på at stemningen nå steg, og da vi etterpå kom til Irishman, ble det både tre og fire glass. Ja, det ble faktisk også sigar. Vi var ikke topptrente noen av oss, men et løp er nå engang et løp, og vi la stor vekt på å erstatte væsketapet. I 17-tiden dukket omsider fotograf Grønnestad opp. Vi fikk skylt ned de siste restene, og han kjørte oss til Broremann Bar. Der var det koselig som vanlig, faktisk så koselig at vi begynte å få litt dårlig tid. Egen begynte å bli litt utålmodig, og gikk i forveien. Jeg og Sunden la inn et ekstra stopp på et sted som ikke sto på programmet. Da vi omsider kom oss til Kontoret, var timeglasset i ferd med renne ut. Vi fikk stempel, gikk så fort vi kunne - og entret mållinjen på Ovenpaa noen minutter for sent. Det som skulle være en smal sak var ikke så lett likevel. Men det spørs om Tom Waits hadde gjort det bedre.
Comments